Historien om Negarden 1897

 

Et opphold på Negarden1897 er som en reise tilbake til «La Belle Époque» – den skjønne tiden, navnet historikerne gav perioden fra slutten av 1800-tallet og fram til utbruddet av første verdenskrig. Perioden var preget av optimisme, vekst, sorgløshet og framtidstro. Nye oppfinnelser og store framskritt både på vitenskapens og kulturens område gjenspeilet positive samfunnsendringer. Oppfinnsomheten blomstret, dansende linjer, utsøkte detaljer og vakre farger preget både kunst, arkitektur og design.

VAKKER NOSTALGI

I kunsthistorien ble denne gullalderen kalt «Art Noveau», eller ny kunst. De bølgende linjene skulle i størst mulig grad etterlikne naturen og dens symmetri og bevegelser, og gjorde seg gjeldende både innenfor arkitektur, skulptur, kunsthåndverk, maleri, interiør, grafikk, smykkekunst og ikke minst til trykk av plakater og bøker, både for omslag og illustrasjoner. Perioden var gjennomgående en bærer av stemningsfull nostalgi. Hvem har ikke en gang fortapt seg i Gustav Klimts gullglitrende «Kysset», sett seg ør på Alfred Muchas vakre kvinner omslynget av blomster, eller Henri Toulose-Lautrecs plakater av de vovede danserne på Moulin Rouge, ønsket seg et nydelig smykke designet av René Lalique, og drømt om å spasere blant alle de fornemme gjestene på Verdensutstillingen i Paris i året 1900.

KOM OG KJENN PÅ SEKELSKIFTETS LUFT

Det er ikke mange steder i Norge du har muligheten til å kjenne dette suset av «sekelskiftets luft» som den sagnomsuste Zarah Leander synger om. Her på Negarden kan du fornemme det fra første øyeblikk, i det du får øye på den nydelige okergule villaen som ligger innbydende til sentralt i Flisa. Huset er oppført i en blanding av sveitserstil og jugendstil, og ligger omkranset av velduftende syrintrær, roser og bærbusker – rester av den gamle hagen som ble anlagt her etter britisk mønster. Engelskmennene har jo vært enerådende på eksklusive hageanlegg i flere århundrer. En engelsk hage var høyeste mote for drøye hundre år siden, og et tegn på både velstand og god smak. Enhver huseier med respekt for seg selv og en viss størrelse på sin tomt anla gjerne en slik hage dersom ressursene tillot det.

KJØKKENPIKENS SENG

I det ene hjørnet i kjøkkenet står et gedigent hvitmalt skap med profiler malt i en deilig kornblå farge.

– Dette ble brukt til oppbevaring av mat. Forleden hadde vi en gjest som feiret sin 90-årsdag her. Hun hadde både arbeidet her i sin ungdom, og møtt kjæresten sin her som også jobbet på bruket, og kunne fortelle at kjøkkenpiken den gangen sov oppå skapet om natten! Hun skulle jo tidlig opp og sørge for ild i ovnen, bakst og rengjøring, og da var det både praktisk og ikke minst varmt å sove der oppe under taket. Utskjæringene i fronten på toppen av skapet fungerte som en sengehest, og sørget for at hun ikke falt ut av den provisoriske sengen. Det er jo flere meter ned til gulvet, så det kunne godt riktig galt om hun hadde rutsjet utfor der.

SPISESTUE MED FORNEMME DETALJER

Spisestuen ligger rett innenfor kjøkkenet. Vi setter oss ved det lange spisebordet med hvit duk, på gamle stoler med høy utskåret rygg i riktig tidskoloritt, under en åttearmet lysekrone i håndhamret kobber med messingdetaljer, hengende fra snirklete stukkatur i taket, som er hvitt, men dekorert med blomsterranker i sarte pastellfarger langs kanten. Ytterste delen av taket er i opphøyd panel, med fire kvadratiske plater i hvert hjørne, som tar opp det malte blomstermønsteret, og som også går igjen i den kunstferdige tapetborden, langs den øverste delen av veggen. Nederste del er kledt i profilert brystpanel, med en smal hylle som løper langs alle fire veggene, der Eva har plassert de originale kjeglene og kulene fra kjeglebanen ute i hagen.

MATHIAS’ STRABASIØSE FERD TIL FLISA

Gårdens historie går enda lenger tilbake enn hovedhusets.

– Negarden var opprinnelig en del av en mye større gård med skog og jord, områder som etter hvert har blitt brukt til både boligfelt og rådhus. På folkemunne ble den kalt Liegarden, etter den av eierne vi vet mest om, Mathias Lie. Han var fra Nes på Hedmarken, født i 1853, og som ung mann, i en alder av 18 år, reiste han østover til sin navnebror M. Lie som var handelsmann på Nedgården.

FLAMMENE SLUKTE NESTEN ALT

I 1896 brøt en voldsom brann ut på Nedgården, og flammene slukte de fleste bygningene. Men med Mathias sitt pågangsmot gikk det bare ett år før hovedhuset gjenoppstod i ny og praktfull drakt. Slik fikk stedet navnet Negarden1897.

De fire andre rommene har fått navnene Olga, Bertha, Sverre og Birger. Bertha og Olga var tvillinger, og har sannsynligvis hatt tilknytning til Negarden, uten at man vet så mye mer enn det. Eva kjøpte et bilde av dem på auksjon, uvitende om dette. Hun syntes bare det ville passe inn i interiøret nede i en av stuene. Så var det en av gjestene her som gjenkjente de to unge damene på bildet, og mente de kanskje var født her.

– Det sies at Kong Oscar var på disse kanter i forbindelse med et offisielt besøk ved jernbanen, og måtte ha et sted å hvile. Det ble her på Negarden, og dermed satte treskjæreren i gang. På veggen henger stedets første telefon, som en hyllest til Mathias Lies tro på fremtidens vidunder. De vakre utskjæringene i hallen er ikke det eneste kongelige elementet i huset. I den stuen som ligger vegg-i vegg med spisestuen, står en salong i dyprød fløyel. Salongen er fra rundt århundreskiftet, men den ble trukket om med stoff fra den røde løperen som prinsesse Ragnhild gikk på da hun giftet seg.

I den tredje og innerste stuen står den gamle safen, som overlevde brannen i 1896. Den er kamuflert som et skap. Dørene er låst med bolter. Eva får åpnet det med en nøkkel som ligger på et hemmelig sted, og viser frem regnskapsbøker, fulle av sirlige notater ført inn med blekk og penn.

Det er god stemning på Negarden, og det er ikke vanskelig å forestille seg fjonge herrer med flosshatt og spaserstokk, og damer med lange kjoler, kunstferdige hatter og parasoller, nippende til en kopp te eller et glass punsj, sittende i skyggen under det store lindetreet eller spaserende langs grusgangene på solrike ettermiddager ved begynnelsen av 1900-tallet.

DEN UNIKE KJEGLEBANEN

Kjeglebanen ble satt opp rundt 1910, og er en av svært få intakte kjeglebaner i hele landet. Det var visst bare mannfolkene som fikk spille, mens damene ble parkert i hagens lysthus der de kunne sitte å konversere og drikke te, mens herrene røkte sigarer og tok seg en konjakk eller to mellom slagene.

DEN HEMMELIGHETSFULLE HAGEN

Fra den midterste av de tre stuer i første etasje, kan man bevege seg ut i den store hagen på sør-øst-siden, som ble anlagt i forbindelse med gjenreisningen av hovedhuset, og opparbeidet på fineste og forbilledlig vis etter inspirasjon fra England. Så lenge enkefru Lie levde, var den vakre hagen prikkfri og strøken. Hun brukte sopelime til å feie plenen med, og ikke et nedfallent blad var å se. Ennå i dag kan man følge sporene av den opprinnelige singelgangen som var anlagt for romantiske spaserturer i hagen. Den ligger som et søkk i gresset, og snor seg mellom syriner og frukttrær, forbi det store, gamle lindetreet, rundt noe som sannsynligvis har vært en kunstig anlagt dam, via et lysthus som ikke lenger står men der man inntok sin ettermiddagste eller drakk sin portvin, forbi det lange huset med kjeglebanen, gjennom solbær-, bringebær- og ripsbusker mot nord, tilbake til hovedinngangen på vestsiden.

Nederst i hagen har Eva oppdaget en liten hemmelighet: Her er flust med pepperrot! Det var vanlig å både dyrke urter og grønnsaker i den delen av hagen som ikke bare var til pryd, ikke langt fra der komposten ofte ble lagt, litt skjult for gjester og besøkende, men til gjengjeld til stor gavn for kresne ganer når gourmetrettene skulle tilberedes.