Jeg møter Eva og Olav utenfor hovedinngangen på Negarden 1897 en kjølig høstettermiddag. De viser meg inn gjennom den historiske hallen og til den fløyelstrukne vinrøde salongen under lysekrona i den innerste finstua. Eva og Olav møtte hverandre i godt voksen alder. Begge drev med gardsbruk, som grisebønder. De har barn på hver sin side fra før som er voksne nå, og forteller at det var fagmiljøet som førte dem sammen.
Gård og grunn og en smule galskap
– Jeg er opprinnelig fra Hell i Trøndelag, ler Olav, og hentyder til den norske oversettelsen av hell. – Men kjøpte en gård her nede på midten av åttitallet, som jeg drev helt fram til nå nylig. Jeg nærmer meg jo pensjonsalder, og ingen av barna var interessert i å overta gårdsdriften. Det var også en mulighet for å skyte inn litt mer kapital i Negarden. Det koster å holde et slikt sted. Men vi brenner begge for dette, som er blitt en kombinasjon av jobb og hobby. Når jeg blir pensjonist på heltid vil jeg få mer tid til å jobbe her.
– Vi var først samboere, og giftet oss ikke før i 2007, skyter Eva inn. – Jeg har fortsatt gården min. Vi driver både med smågris, korn og bær. Det hender at egne griser havner i en svinaktig god rett som serveres på Negarden, der ingenting er overlatt til hverken Toro eller tilfeldigheter. Evas tryllerier på kjøkkenet går det gjetord om.
– Jeg er veldig bortskjemt der altså, fortsetter Olav, og får de nydeligste middager servert hver dag, der alt lages fra bunnen av.
Bær fra egen hage
– Alt vi serverer på Negarden blir omhyggelig planlagt, vi koker alt fra syltetøy med egne bær fra hagen, som rips og stikkelsbær, til nystekte bakevarer og sauser og supper fortsetter Eva.
– Vi er så heldige som har disse gamle bærbuskene rett utenfor vinduet. Vi har også jordbær og bringebær på gården min til selvplukk om sommeren, bær vi også bruker her. Det er noe eget med nordmenn og jordbær, er det ikke? Jeg er spesielt interessert i mat og elsker å prøve litt forskjellig, dette har alltid ligget i meg. Jeg kjøper aldri saus på poser, men lager alt fra scratch. Når det er som travlest, har jeg en som hjelper meg på timesbasis.
En ren tilfeldighet
At Eva og Olav ble eiere av staselige Negarden, beskriver de som en tilfeldighet:
– Det startet med at vi gradvis bygget opp en gardsbutikk i 2013. Intensjonen vår var å ha et utsalg for bær – bringebær og jordbær og saft og syltetøy. Og vi tenkte det ville være fint å ha det nede i sentrum av Flisa. Dette var jo midt i boomen for kortreist mat og gardsmat. Vi eier nabohuset til Negarden, og satte i gang virksomheten der. Det slo an og ble en suksess i flere år. Vi spurte daværende eier om vi kunne få låne en liten del av den store hagen om sommeren under lindetreet til dette prosjektet. Og det fikk vi, så det ble en liten oase der nederst i hagen til Negarden med en minikafé der vi solgte vafler og kaffe i tillegg til det eksklusive vareutvalget i gardsbutikken.
Nå eller aldri
Tredje året de skulle leie den lille plenflekken, fortalte eieren at Negarden skulle selges. – Oj, men da blir jo plenflekken borte, var det første Eva tenkte. Men eieren ville gjerne selge til Eva. Suksessen med gardsbutikken hadde vart helt til kjedene også begynte å ta inn lokale varer. Men da lønte det seg ikke lenger å drive virksomheten. Eva ble invitert inn i huset hun bare hadde sett beundrende på fra utsiden.
– Jeg ble helt bergtatt fra første øyeblikk, forteller hun. – Jeg hadde jo aldri vært inne her.
– Det kom jo brått på og egentlig litt for tidlig, skyter Olav inn. – Jeg skulle gjerne ha avsluttet gardsdriften først, men vi følte at vi bare måtte gripe sjansen. Dette var once in a lifetime, vi skjønte at det var nå eller aldri.
Eva solgte et hus hun eide i Flisa for å få startkapital til å kjøpe huset. Dette var rett før jul i 2017. Det ble skrevet om i media, og hun fikk bestilling på konfirmasjon samme dag nyheten ble sluppet, selv om overtakelsen ikke skulle være før på våren 2018.
All in
Olav har også interesse for historie og restaurering, i det han kaller det opprinnelige.
– Det er ikke så mange hus som er såpass opprinnelige innvendig som Negarden er. De forrige eierne har gjort en bra jobb, og tatt godt vare på huset. De har isolert og gjort i stand mye, men samtidig beholdt mesteparten av det originale. På et sted som dette må man gå all in. Vi trøster oss med at vi vil få mer tid etter hvert. Jeg har i likhet med Eva også sansen for antikviteter og tatt vare på mest mulig av det som tilfalt meg etter arven fra mine foreldre og min familie.
Eva har en egen nese for det genuine, for å ta vare på det originale, og også finne bestikk og servise som passer tidsepoken huset ble til i.
En fin og velholdt hage
– Arbeidsledig blir man aldri her, forteller hun. Vi gjør jo alt selv, fra planlegging og booking, til kokkelering og servering av mat. Så er det alt vedlikeholdet, hverdagens mange gjøremål ut og inne, og ikke minst hagen.
Alt dette kommer i tillegg til det de egentlig lever av, landbruket og gårdsdriften. Olav er glad i hagearbeid, og det kommer godt med:
– De forrige eierne hadde en fin og velholdt hage, den var skjermet med en nydelig plen. Da vi overtok, ønsket vi å fjerne en god del vegetasjon, for å vise frem huset bedre. Vi har åpnet opp hele hagen og blant annet tatt ned fire store lerketrær som var mye høyere enn huset.
Aldri kjedelig
Tid til å slappe av blir det sjelden, og neppe med det første bekrefter Eva:
– Vi blir jo slitne. Det hender vi kan sitte på verandaen og nyte et lite glass vin innimellom all travelheten. Noen ganger tenker vi at vi aldri skulle gått løs på det her. Men så våkner vi dagen etter og er uthvilte, så er det bare på’n igjen! Vi jobber mye for at det skal bli bra, og er veldig engasjert begge to, så det blir aldri kjedelig. Vi gleder oss begge til vi blir pensjonister, og kan få frigjort mer tid til å drive Negarden slik vi ønsker.
Slektstreet som fant veien tilbake
Olav utdyper:
– Det er så stort potensiale her, og vi graver stadig bakover i historien for å finne ut mer. Det er alltid spennende å oppdage noe nytt. Vi har hatt besøk av etterkommere av husets første eier Matias i Lie-familien. Noen av dem har vært her som små barn, og de husker ting. De donerte slektstreet sitt til oss. Det er en ære, og det skal vi ramme inn og henge opp. De ble så glad da de hørte at vi hadde tatt over og at vi ønsket å ta vare på både huset og historien.
Den originale kjeglebanen
Framtidsplaner mangler det heller ikke på. Kjeglebanen skal restaureres. Å spille med kjegler på en innendørs bane var en del av flere populære selskapsleker for det kondisjonerte lag av folket nedover i Europa.
– Taket er tett, og gulvet i enden ser bra ut. Vinduer må skiftes, men stort sett er banen intakt, og eldre enn det vi først antok, forteller Olav.
– Vi har sett en del på branntakstene. i følge dem er kjeglebanen først gang nevnt i 1882. Hadde den blitt påbygget ville den blitt nevnt senere. Dørene inn til kjeglebanen er i typisk 1700-tallsstil. Som i mange andre bygg tok man de materialene man hadde og gjenbrukte dem. Det er mye historie i veggene her. Og også i dørene da. De buede tynne dørene inn til kjeglebanen er nok noe av det eldste vi har her på Negarden.
– Før brannen har vi her sett at det sto et mindre hovedhus med halvannen etasje, som senere ble snudd fra øst-vest til nord-sør, og bygget på. Det var også et bakeri nærmere der hvor drengestua ligger i dag. Både bakeriet og hovedhuset gikk med i den store brannen i 1896. I hovedhuset var det et lite landhandleri. Men etter gjenoppbyggingen i 1897 ble det utelukkende brukt som privathus.
Det unike og eksotiske
– Det har skjedd mye på tre år, siden vi overtok Negarden. Halvannet av de årene har vi hatt en pandemi, som førte til masse avbestillinger. Det har naturligvis vært en utfordring, med lite og sporadisk besøk, som nå snart forhåpentligvis tar seg opp igjen. Det har gitt oss mer tid til å planlegge, forklarer Eva. – Vi leter hele tiden etter det ultimate konseptet. Det er ikke enkelt. Hva som slår an, kan variere mye. Vi ønsker å få Negarden skikkelig opp å gå på fulltid, selv om det alltid vil være enkelte perioder hvor det er roligere. Vi vil gjerne bygge opp hagen mer, dyrke fram flere roser, slik at det blomstrer hele sommeren. Vi ønsker å få til flere aktiviteter, at hele stedet kan bli brukt enda mer. Kanskje kan Negarden fenge folk som bor andre steder, i større byer for eksempel, at det å komme til et unikt sted som dette kan være stas, og litt eksotisk. Vi er ute etter å kunne gi gjestene en totalopplevelse.
Afternoon Tea
I høst lanserte Eva og Olav «Afternoon tea», etter streng britisk skikk & bruk:
– Folk vet mer om dette enn jeg trodde, innrømmer Olav.
– Soløringene er et avventende folkeslag. Men dette er jo tross alt et engelskinspirert hus. Det er artig med noe nytt.
– Folk er gærhappy for at vi gjør dette, fortsetter Eva.
– Afternoon tea er en helhetsopplevelse. Hver enkelt gjest blir sett, så er jeg er litt guide, og forteller litt om huset og maten, hvis jeg blir spurt. Vi har egen spilleliste som går i bakgrunnen, og stuene er dekket i sin beste finstas, med friske roser på både bord og fat. Dette er noe som fenger både unge og eldre.
Sjelden fri
Dagen starter som regel i halv sju, sjutida for Eva og Olav. Da lager Olav kaffe, som serveres ved kjøkkenbordet.
– Det går i ett, sier Eva. Men ingen dag er lik, det varierer fra dag til dag, og fra årstid til årstid. Det går som regel bra, vi kommer alltid igjennom. Men er trøtte er vi, når kvelden kommer.
– Har dere fri noen gang?
– Nei, kommer det kontant fra begge i kor. – Vi kan ikke huske sist vi hadde fri. Det er fem år siden vi hadde en ordentlig ferie. Det var 14 dager i Florida i 2017!